Noen ganger...

...virker det som om verden bare snur rompa til og fiser. Som da jeg så etter bord på fredag, og da jeg skulle ta tog på lørdag.

Fredag: Først innom Jysk, hvor de hadde (til min store overraskelse) et helt ok bord til 150 kroner. Jeg bestemte meg for å ta det, og gikk til kassen for å handle.

Men først måtte kassedamen en liten LANG tur inn på lageret - selvfølgelig uten å sende en ny person til kassen for å ta seg av oss andre som ventet. Da hun endelig kom etter fem lange minutter, sa jeg glad og lykkelig: "Jeg skal ha _det_ bordet!". Svaret var at nei det hadde de ikke på lager (men å fjerne tilbudet? Neida..). Jeg foreslo da at jeg kunne ta utstillingsbordet, men det hadde de selvfølgelig ikke lov til å selge! Om de kunne bestille opp da? Først etter at det kom enda en ansatt til kassen fikk de rotet seg fram til at de ikke hadde bestilt opp på den siste bestillingen, men de hadde fem bord igjen på Stjørdal! Og de skulle bestille opp flere her i neste runde, men da var nok kampanjen over og bordet ville koste 500 kroner igjen...

Etter å ha forlatt Jysk i frustrasjon stakk vi snuten innom Møbelringen, noe jeg egentlig burde ha skjønt at var en dum ide allerede før vi gikk inn. Noe av det første vi så var denne sofagruppen:

Til den nette sum av 52.440 kroner altså. Ekspeditøren hadde nok ikke forventet en student der inne, og fortalte meg forsfjamset (men i det minste på en vennlig måte) at de ikke hadde noen bord under 2000 kroner.... IKEA here I come!

Så til lørdag...

Jeg ankom Levanger stasjon litt før to, for å rekke toget som gikk sørover fem over to. Gikk inn og kjøpte billett på automaten, jeg vet at togpersonalet blir så glade da. Snille meg, tenkte jeg, og gikk og satte meg på venterommet. Fem over to sier en stemme over høyttaleranlegget at toget har problemer, står på Verdal, og "er for øyeblikket femten minutter forsinket". Flere enn meg sukket da den beskjeden kom, men sånt må man nesten regne med når det gjelder tog. Man kan jo ikke forvente av NSB skal forutse at det skal komme snø dettende sånn på vinterhalvåret!

Denne historien kunne fått en lykkelig utgang, hadde det ikke vært for at vi ikke fikk høre mer etter den beskjeden... Vi reisende begynte å bli ganske stresset da klokka ble kvart på tre, og folk begynte å mumle om buss. Så, fem på tre, kommer det en dame inn og sier at nå står det en buss der ute. ENDELIG! tenkte jeg og et titalls andre reisende, og småløp ut av venterommet. Der står det en buss, og vi stiller oss i kø. Noen kjefter litt, og vi snakker litt om hvor latterlig det er at NSB kommer til å kreve full pris for reisen, og vi er et par stykker som vil sende billetten til NSB og kreve refusjon.

Vel inne på bussen rekker jeg min blanke billett fram til sjåføren og ber ham stemple den tydelig, for den skal sendes til NSB. Svaret jeg får er at nei den kan han ikke ta imot! Ganske fortumlet (og forbannet) betaler jeg på nytt - denne gangen 102 kroner for å komme meg til Trondheim...

Snart er alle unntatt to eller tre reisende inne på bussen, og da skjer det som virkelig setter krona på kransekaka: det kommer en buss til.

Det viser seg at vi har gått på ekspressbussen fra Trønderbilene, og de har jo ingenting med toget å gjøre!

Jeg ble med denne bussen til Trondheim, men NSB skal få den blanke togbilletten og bussbilletten, og de skal skvette meg få betale hele pakka. Jeg reiser forholdsvis ofte med tog, og NSB er gjennomgående elendige på kundebehandling. Selv om toget er forsinket får man ingen form for kompensasjon, og i noen tilfeller (som dette) får man heller ingen informasjon. NSB skal få sint-mail fra meg, og svaret jeg får skal rapporteres i bloggen.

Ellers; noen som vil se OCENS thirteen med meg?



Sukk...