Public Enemies

Søndag ble det "Public Enemies" på Verdal kino, og du verden...det var en blandet opplevelse må jeg si.

Det beste først: skuespillerne. Johnny Depp presterte som vanlig bra som gentlemansskurk (for det har vi jo ikke sett før), og Christian Bale hadde også sine øyeblikk. Storyen er god, og toppen av kransekaka er jo at den er basert på en sann historie.

Og her er stikkordet som sender filmen utforbakke for min del; "basert på en sann historie" altså. Store deler av filmen minner meg mest om lavbudsjetts rekonstruksjoner i kjent BBC-stil fra 90-tallet - håndholdt kamera, usannsylig klipping, malplassert musikk, tilsynelatende null filtring - og verst av alt: tidvis et preg av null planlegging skuddmessig (spesielt i de håndholdte sekvensene). Det vil si "nei jeg har ingen plan, bare la kamerafolka finne skuddene selv, og OI! det var en kul en! Den tar vi!"....i kjent...vel...jeg har vært med på det selv før, for å si det sånn. Artig når man er student, kanske ikke så kult når man skal leke profesjonell. Lyden var også en lett kjøretur i fjellheimen i en bil fra 1700-tallet totalt uten kontroll, men det kan jo ha vært kinoen sin feil. Store volumforskjeller altså, for å nevne noe.

Persongalleriet var også noe av det mest forvirrende jeg noen sinne har sett i en film,- så utrolig mye folk! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tenkte "Hæ? Hvem er det?", for eksempel når helten tar et følelsesladd farvel med det som visstnok var hans beste kompis (?) og så var det noe med et tog og mafiaen og en politimann eller var det to...jegeh....ga opp, rett og slett.

Selvfølgelig hadde filmen sine lyspunkter teknisk også (det vil si alle gangene jeg IKKE tenkte over hvordan de hadde filmet det...slik det strengt tatt skal være), men filmen reddes av skuespillerprestasjonene og den vannvittige storyen.

Nå er det sikkert noen som sukker oppgitt der ute, det er jo ikke noe nytt at en som har studert litt innen film tar på seg rollen som "hvis jeg hadde vært regissør hadde det blitt myyye bedre" - men seriøst. En tiåring kan si "jeg liker det" og trykke på record. For det er disse inntrykket jeg sitter igjen med, en blanding av fasinasjon for Johnny Depp og et økende ønske om å legge to kalde hender på skuldrene til regissør Michael Mann, se ham rett i øynene og spørre:
"MÅTTE du gjøre det SÅNN?"

(Nå skal det sies at schæresten, som så den samtidig med meg, ikke er like kritisk - og det er jo bra. Noen må jo like den! )