Jeg har sett "Becoming Jane Austen", og er trist/forelska/lykkelig/fortvila. Filmen er, som "Pride and Prejudice" (en av mine favoritter, for øvrig) eller "Wuthering Heights"- for å nevne noen - en fremvisning av intens kjælighet - av den typen som aldri aldri aldri dør. Kjærlighet som overvinner alt, kjærlighet som driver en mann til å grave opp sin døde elskede, og nå i denne filmen kjærlighet som ikke overvinner en damn shit bortsett fra tidens tann og de to elsker hverandre kontinuerlig, hele tiden, til tross for at de aldri aldri aldri kan få hverandre.
Sånn er det bare ikke i dag. Ingen fedre som sier "Du får ikke gifte deg med henne, hun er for fattig" eller "av for lav byrd", ingen mødre som maser på døtrene sine om å finne en ektemann for å sikre fremtiden deres. En kvinne i dag er ikke mindre verdt om hun gjør karriere, tvert imot! En mann i dag kastes ikke til side selv om han ikke er "gammel-rik" som det heter når man arver rikdom i familien. Vi har det enkelt, hva?
Men konklusjonen må vel være at nei, det er ikke for lite drama. Det er akkurat like mye som før, bare satt i en annen tid og i en annen verden. Helten kommer ikke ridende på en hest i siste sekund for å overbevise sin kvinne om at dette er det eneste rette. . .men kanskje kommer han kjørende?
Romantikken er død. Lenge leve romantikken!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar