Man har observert...

...at dagbladet.no skriver om et homofilt par som ble trakassert og utsatt for vold av en muslimsk mann da de gikk hånd i hånd på Grønland, en bydel i Oslo. Dagbladet har intervjuet en muslim, som sier at homofile ikke bør få holde hender offentlig på Grønland. Og til slutt nyheten om at homoparaden skal legges til Grønland neste år, hvis det lar seg gjøre.

Det siste synes jeg forsåvidt er unødvendig, for dette handler vel ikke egentlig om muslimenes forhold til homofili? Det handler om innvandreres forhold til Norge, deres holdninger til norsk lov og det norske samfunn...gjør det ikke? Jeg skulle ønske det handlet om det. Ikke på en "alle som er dumme kan reise hjem til det dumme landet sitt og være dumme der"-måte, men en "hva kan vi gjøre for å bedre utdanningen av alle som kommer innreisende til Norge, og hvordan kan vi tilpasse det til de enkeltes situasjon"-måte.

Nå har det seg slik at jeg kjenner et par innvandrere, av den FrP-vennlige sorten. Det vil si, hvite i huden. De kommer fra land vi har hørt om, med religioner vi forsåvidt kan tolerere, og selv om de snakker litt anneledes enn oss er det ikke så anneledes. Vi tar imot dem med åpne armer...eller gjør vi det? Min venn, som jeg er sikker på er mer informert om europas politiske tilstand enn en hvilkensomhelst norsk ordfører, må ha 15 - femten! - timer sammfunnsfag. Mine venner som kommer til trøndelag lærer kun bokmål,- og er overlatt helt og holdent til seg selv å lære våre snedige variasjoner, slang og uttrykk, som vi alle vet at kan svinge stort selv over korte avstander (Trondheim - Verdal, for å ta et eksempel). Er man gift med en nordmann uten å ha norsk statsborgerskap må man etterhvert reise ut av landet og søke familiegjenforening for å få være sammen med familien i Norge. Familiegjenforening! Med sin egen familie!

Jeg har alltid ment at Norge bør gjøre noe med innvandringspolitikken. Det betyr ikke "kaste ut alle som er anneledes" som er det stempelet jeg helt og holdent holder over FrP i disse dager, og det betyr ikke "full innvandringsstopp", som visse "partier" det ikke er verdt å nevne ønsker.

Det betyr ganske enkelt en gjennomgang av hvem er det vi tar imot, har vi apparatet til å ta imot dem - i min verden handler det like mye om husrom som om utdanning, både faglig og samfunnsmessig - og må systemet virkelig være så tungrodd? Ser staten Norge menneskene i det hele?

Så jeg vil snu litt på flisa, og stoppe "de har fått komme til Norge og bør være så utrolig takknemlige for det"-tankegangen, og heller si

Hurra! Vi i Norge er så heldig stilt at vi ikke bare er et attraktivt arbeidsmarked, men også et veldignet fristed for tusenvis av mennesker på flukt. Hva kan vi gjøre for å møte disse menneskene, bli kjent med dem, og gjøre dem til sterke ressurser både for seg selv og for oss?

Eller kanskje vi har kommet til et punkt hvor vi må beklage til resten av verden, og si at vi tar oss rett og slett ikke råd til å ta imot flere flyktninger. Billige polakker kan vi gjerne få da, de trenger ikke snakke norsk en gang så lenge de er villige til å jobbe for ingenting. Vi har ikke plass, kan vi si, vi skal plante mer skog isteden. Det er finanskrise, kan vi si, så vi har ikke råd til å være medmennesker. Vi har nok med oss selv, kan vi si, alle vet jo at nordmenn er kalde. Vi skal på hyttetur, kan vi si, og det er det ikke plass til så mange. Kanskje bare en liten polakk, hvis han kan ta oppvasken?