"Ka skaa du me alt derre?"

"Alt derre ka da?"
"Vannet? ...å bruuusen?"
"Nei...drikk det tenkt æ."

I kveld, rett før jeg skulle til å sette meg på toget i Stjørdal, var det et barn som hylte. Ei lita jente på 4-5 år som vred seg i mammas fang, og vrælte - i en slags salig blanding av fryd og irritasjon. Og jeg tenkte at jahaja...det skal bli en av de togturene...

"Ska du ta bilde du?" sier hun plutselig, og peker på det svære stativet og paraplyen jeg omsider har fått buksert ned på et ledig dobbeltsete.

Det er noe merkelig med barn, hvordan de kan - trygge fordi mamma eller pappa er like ved - vende sin iver, sin oppmerksomhet og nysgjerrighet mot en vilt fremmed. Et blikk som både er skøyeraktig (fordi barnet egentlig vet at dette er å strekke strikken litt) og forventningsfullt (kommer hun til å svare? og i så fall, hva?) og ikke minst - fullt av energi og oppspilthet (overtrøtthet?) fordi hun og mamma reiser med tog!

"Ja, i morra er det noen som skal gifte seg i Steinkjer, og da skal jeg ta bilde av dem! Og så må jeg ha paraply for å passe på at det ikke regner på bruden, hvis det regner da!"

Jeg har svart. Mamma spør om jeg har like stort kamera som dem, og fisker fram en noen år gammel Nikon speilrefleks. Jeg tar i mot og sier noe fint om kameraet jeg ikke har peiling på, men barnet har gått lei allerede og vi voksne avslutter kommunikasjonen like brått som den begynte.

Jeg blir sittende og lese i boka mi mens jeg humrer for meg selv av den lille jenta, som løper oppgiret rundt i togsettet og snakker med folk. Hun snakker med en ung mann i setet bak meg, og spør (blant annet) hvor gammel han er. Han svarer at han er 25, hvorpå hun liksom sukker: "Det er langt det!"

Det var så koselig å ha henne pludrende rundt der at det nesten var litt vemodig da de gikk av. Og jeg er glad for at det finnes barn som henne, og mødre som hennes mor, som lot henne leke. Man skulle kanskje tro at jeg også tenkte at vi skulle være mer som henne sånn generelt her i Norge, mer åpne, mer pratsomme, ikke så skeptiske til fremmede. Men sannheten er at jeg liker best å være i fred på toget. Stort sett, i alle fall.