Noen minte meg på at i dag er dagen vi alle kjenner som "9/11", den dagen alle amerikanere plutselig ble så overrasket da krigens handlinger kom til deres egen jord. Jeg vil bare benytte anledningen til å mene noe om dette...

For det første må jeg si at jeg har sympati med alle de enkeltmenneskene som ble rammet på denne dagen for 5 år siden, mediesirkuset som har vært i ettertid kan ikke ha vært lett for de som ble rammet. Men for Amerika som et hele har jeg desverre ikke mye til overs i akkurat denne saken.

Det er et par spørsmål det er verdt å spørre seg på en dag som dette. Hvorfor er det så lett å ha sympati med disse hvite, vellykkede menneskene som i (tilsynelatende) fredstid så plutselig ble rammet så grusomt? På grunn av bildene i avisene? På grunn av bildene vi så på TV av flyene som traff, eksplosjonene, redselsskrikene og ødeleggelsene? Nei, dette ser vi på TV hver dag... Var det antallet mennesker som døde? Tallet er 2973...vi har da sett større tall før? Ikke var hendelsen nær geografisk og i teorien ikke kulturelt heller, men er tidskriteriet nok for å forsvare vår enorme reaksjon?

Ikke vet jeg. Men jeg vet at reaksjonen vi i Norge hadde den dagen var helt på siden av hva som burde være realistisk, helt absurd i forhold til alt det andre grusomme som males opp for oss på nyhetene hver dag...

Jeg kunne brukt en evighet på å snakke om dette. Men poenget mitt er egentlig ganske kort: I morra, samtidig som du gråter for de 2973 som døde på denne dagen for 5 år siden - fell noen tårer for de 11000 barna som dør hver dag som følge av underernæring ( Kilde her ), barna som brukes som billig arbeidskraft når store amerikanske konserner "outsourcer" produksjonen, alle skuddene som utløses hvert sekund rundt om i verden med våpen amerika ikke vil bruke lenger og har solgt eller simpelthen gitt videre...

Det er til å gråte av, er det ikke?

Du kan jo også feks lese denne artikkelen: De Glemte Konfliktene