Jeg må da være en irriterende person? Ikke bare bruker jeg ordet "seriøst" like ofte som innpust, jeg er også like lett å distrahere som en treåring. Snap! Feks i dag morrest da jeg skulle ut av hybelen. Først gikk jeg ut, så begynte det å regne. Så gikk jeg inn igjen og skifta jakke, og gikk ut igjen. Så måtte jeg inn igjen etter hanskene mine som jeg la fra meg på senga da jeg skifta jakke. Og jeg hadde en ekkel følelse av å ikke ha låst døra da vi endelig gikk (jeg hadde det da). Jeg kan ha lange monologer om de merkeligste ting, og forteller folk om drømmer og spesielt sjarmerende you-had-to-be-there historier. Men jeg vet hvorfor. Det vil si, jeg vet ikke hvorfor, men stillhet er litt ekkelt. Desverre fyller jeg den stillheten med svada. Det må da være irriterende? Kjære venner, det er ikke meningen. Jeg får ofte det der hodet-på-skakket blikket med påfølgende latter og "Du er nå søt". Men det liker jeg, det betyr jo bare at man er merkelig på en underholdende måte i det minste! Når det blir irriterende derimot...! Men jeg kan ikke noe for at jeg sier "seriøst" jeg. Værre er det at jeg så lett adopterer andres små talehikker, men jeg har enda til gode å si "fader" og "lissom" og alle de der. Det som hadde vært en god idé er et halsbånd som sender et elektrisk støt hver gang man er i ferd med å si noe man ikke har tenkt over på forhånd. Sannsynligheten er desverre stor for at jeg ville ha fått et relativt smertefullt liv med en sånn.
Forresten synes jeg det var et fint ord det der, "talehikke"! Somebody alert Norsk Språkråd!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar