Med brødre som reiser på sydenferie!
31.7.11
30.7.11
29.7.11
Jeg er så glad
for at jeg er en del av en nasjon som nå legger sin stolthet i å være tolerante og omsorgsfulle ovenfor hverandre, som søker dialog og forståelse, og som finner trøst i å være sammen - også på internett. På facebook finnes noen fine grupper, blant annet en til støtte for Geir Lippestad, og en til støtte for mamma Behring og familie. Jeg håper denne solidariteten med de som ufrivillig har blitt involvert eller frivillig har tatt på seg en tung oppgave varer. Det blir spennende å lese forskningsrapportene som jeg tror vil dukke opp, når våre kloke hjerner begynner å se på sosiale mediers rolle i fasen etter en katastrofe.
Virituelle hender kan også være gode å holde i, og det skal vi være glade for.
Virituelle hender kan også være gode å holde i, og det skal vi være glade for.
28.7.11
Døden og livet
Det har vært noen tunge dager siden fredag klokka halv fire. Jeg husker ikke om vi så på TV akkurat da eller hvordan jeg først fikk høre det, men da vi slo på TVen og nyhetene om eksplosjonen i Oslo ble rullet opp satt jeg bare og gapte, uten å egentlig forstå så mye. Hva er det som skjer? Skjer dette egentlig i det hele tatt?
Det gjorde det jo.
Og så kom meldingene fra Utøya...
Jeg har takket Gud så mange ganger for at ingen jeg kjenner eller er glad i er rammet av noen av disse hendelsene, og er også veldig takknemlig for at jeg greier å finne noe å takke Gud for oppi alt dette. Selv om jeg ikke er verken rammet eller praktisk involvert må jeg si at empatisenteret mitt har gått på høygir de siste dagene. Det er slitsomt, men tårene mine hjelper meg, det har vært så vondt å være vitne til - via media - alt som har skjedd. Men heldigvis greier jeg å huske at selv om jeg føler sorg så er det ikke min sorg.
Klemmene som har blitt gitt og som jeg har fått de siste dagene har vært ekstra varme. Å ta bussen gjennom Trondheim sentrum og vite at de aller fleste menneskene jeg så med stor sannsynlighet tenkte på det samme som meg var utrolig sterkt. Samlingen i sentrum mandag kveld var så god å være med på, særlig da Martin Engen gråtkvalt sa at det vi kunne gjøre nå, var å håpe og be.
Mine bønner går til Gud. De inneholder så mange hvorfor, men også mange takksigelser.
Tårene mine gjør at jeg ikke glemmer. Bønnene mine gjør at jeg ikke glemmer. Sorgen vi deler gjør at vi ikke glemmer.
Jeg for min del vet ikke om jeg egentlig har blitt så mye mer nasjonalistisk eller patriotisk av dette, som det kan se ut som en del har blitt. Jeg har mer fått øynene opp for menneskene rundt meg, menneskene som bor i landet mitt. Jeg må si, at hvis det kan komme noe positivt ut av dette, så må det være at vi som befolkning virker å ha blitt mer menneskelige. Ja, vi har følelser, kanskje vi kan kvitte oss med stempelet vi har fått hvor vi omtales som et "kaldt folkeslag". Vi må holde fast på dette varme som har dukket opp mellom oss, dette som gjør at vi ser hverandre.
VG sier "Hold hender". Jeg sier IKKE SLIPP!
Det gjorde det jo.
Og så kom meldingene fra Utøya...
Jeg har takket Gud så mange ganger for at ingen jeg kjenner eller er glad i er rammet av noen av disse hendelsene, og er også veldig takknemlig for at jeg greier å finne noe å takke Gud for oppi alt dette. Selv om jeg ikke er verken rammet eller praktisk involvert må jeg si at empatisenteret mitt har gått på høygir de siste dagene. Det er slitsomt, men tårene mine hjelper meg, det har vært så vondt å være vitne til - via media - alt som har skjedd. Men heldigvis greier jeg å huske at selv om jeg føler sorg så er det ikke min sorg.
Klemmene som har blitt gitt og som jeg har fått de siste dagene har vært ekstra varme. Å ta bussen gjennom Trondheim sentrum og vite at de aller fleste menneskene jeg så med stor sannsynlighet tenkte på det samme som meg var utrolig sterkt. Samlingen i sentrum mandag kveld var så god å være med på, særlig da Martin Engen gråtkvalt sa at det vi kunne gjøre nå, var å håpe og be.
Mine bønner går til Gud. De inneholder så mange hvorfor, men også mange takksigelser.
Tårene mine gjør at jeg ikke glemmer. Bønnene mine gjør at jeg ikke glemmer. Sorgen vi deler gjør at vi ikke glemmer.
Jeg for min del vet ikke om jeg egentlig har blitt så mye mer nasjonalistisk eller patriotisk av dette, som det kan se ut som en del har blitt. Jeg har mer fått øynene opp for menneskene rundt meg, menneskene som bor i landet mitt. Jeg må si, at hvis det kan komme noe positivt ut av dette, så må det være at vi som befolkning virker å ha blitt mer menneskelige. Ja, vi har følelser, kanskje vi kan kvitte oss med stempelet vi har fått hvor vi omtales som et "kaldt folkeslag". Vi må holde fast på dette varme som har dukket opp mellom oss, dette som gjør at vi ser hverandre.
VG sier "Hold hender". Jeg sier IKKE SLIPP!
23.7.11
21.7.11
16.7.11
15.7.11
12.7.11
11.7.11
Stats
Fordel dette på ca 1000 innlegg og det er lett å se at bloggen min er for...ehm, spesielt interesserte? Hahaha:D Noen av disse er jeg temmelig sikker på hvor kommer fra, men Taiwan? Sørkorea? For å være helt ærlig er jeg ikke helt sikker på klikkene fra Sverige eller UK heller, men det kan jo være noen som bare har rotet seg bort på internettet?
Men, all fun aside, dette har også en litt skummel side ved seg. Det jeg ser på som en uskyldig tulleblogg, blir faktisk lest av ikke bare et par mennesker jeg vet jeg ikke vil ha noe med å gjøre, men også av mennesker jeg ikke aner hvem er.
Er det på tide å passordbeskytte herligheten? For å beskytte meg selv, slik at ingen andre enn de spesielt invidde får nyte godt av min fantastiske humor og mine kreative innlegg? Skal denne fornuftens høyborg legges under lokk?
Jeg nevnte det vel i innlegg 1008 eller noe sånt (!), at jeg vurderte å gjøre noen endringer. Jeg tror jeg løy, for saken var vel mer at jeg var i gang med en prosess hvor jeg vurderte å vurdere å gjøre noen endringer. Så nå skal jeg virkelig vurdere det! Å vurdere det altså.
10.7.11
Sommer
er herlig. I beste se-så-flott-liv-jeg-har-blogger-stil skal jeg nå liste opp alt jeg har gjort de siste dagene. Vel...ikke alt, dusjing og påkledning er vel ganske selvsagt...og dobesøkene er kanskje ikke så interessante...men jeg skal se om jeg ikke får med noe om hva jeg har spist! Det er alltid interessant. Altså;
Jeg har vært tre dager i vakre Flatanger, hvor dagene har bestått av badeforsøk i verdens kaldeste hav, skjellplukking, grilling av pølser, en utrolig god hvitløksmarinert fåreting (ytrefilet? Anbefales), burgere og diverse (se der fikk jeg med maten gitt!), spising av "snavvel" som vi kaller det her i barteland og ikke minst en kort, men etterlengtet fisketur hvor makrellen formelig spratt oppi båten. Årets første multer og blåbær fant jeg også, og delte ikke med noen! Moahaha!
I går (o yes, there's more) kjørte vi ut til "Borterørret", hvor det åpenbarte seg et langfjære med bare sand! Det var jo himmelen å sette sine bare føtter på den grunnen, i motsetning til ei vanlig trøndersk fjære som stort sett består av skarpe ting man får vondt av å gå på. Her ble det også grilling, og mer blåbær, selv om den ikke var helt moden enda.
I dag (puh...nå begynner jeg å bli lei) tok min kjekke lillebror (den største) oss med ut i båt, og selv om vi fisket i nesten 4 timer ble det bare med en mellomstor storsk hjem. Bror dro selvfølgelig opp den største, en temmelig medtatt 5-kilos torsk (den var diger!) som jeg tror bare var glad for å forlate dette livet egentlig. Det er ikke normalt å ta fisk på 1 meter opp i båten så enkelt, og den hadde tydelige merker på skinnet av råte eller noe annet dritt. Måsen ble også skuffa, den var jo alt for stor til at det ble noe for dem å raske med seg. Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde fått syketorskens spreke storebror på kroken, men det viste seg å være bunnen av fjorden. Og den er det ganske vanskelig å få ombord i båten.
Jeg har med andre ord fått trening i å gjøre opp fisk igjen, i tillegg til at det er stas å ordne opp selv finner jeg en slags syk, primitiv glede av å rive innvollene til fisken ut med bare nevene og vite at JEG SKAFFE MAT! UGH! Jepp. Jeg hadde nok blitt en god huleboer!
Jeg har vært tre dager i vakre Flatanger, hvor dagene har bestått av badeforsøk i verdens kaldeste hav, skjellplukking, grilling av pølser, en utrolig god hvitløksmarinert fåreting (ytrefilet? Anbefales), burgere og diverse (se der fikk jeg med maten gitt!), spising av "snavvel" som vi kaller det her i barteland og ikke minst en kort, men etterlengtet fisketur hvor makrellen formelig spratt oppi båten. Årets første multer og blåbær fant jeg også, og delte ikke med noen! Moahaha!
I går (o yes, there's more) kjørte vi ut til "Borterørret", hvor det åpenbarte seg et langfjære med bare sand! Det var jo himmelen å sette sine bare føtter på den grunnen, i motsetning til ei vanlig trøndersk fjære som stort sett består av skarpe ting man får vondt av å gå på. Her ble det også grilling, og mer blåbær, selv om den ikke var helt moden enda.
I dag (puh...nå begynner jeg å bli lei) tok min kjekke lillebror (den største) oss med ut i båt, og selv om vi fisket i nesten 4 timer ble det bare med en mellomstor storsk hjem. Bror dro selvfølgelig opp den største, en temmelig medtatt 5-kilos torsk (den var diger!) som jeg tror bare var glad for å forlate dette livet egentlig. Det er ikke normalt å ta fisk på 1 meter opp i båten så enkelt, og den hadde tydelige merker på skinnet av råte eller noe annet dritt. Måsen ble også skuffa, den var jo alt for stor til at det ble noe for dem å raske med seg. Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde fått syketorskens spreke storebror på kroken, men det viste seg å være bunnen av fjorden. Og den er det ganske vanskelig å få ombord i båten.
Jeg har med andre ord fått trening i å gjøre opp fisk igjen, i tillegg til at det er stas å ordne opp selv finner jeg en slags syk, primitiv glede av å rive innvollene til fisken ut med bare nevene og vite at JEG SKAFFE MAT! UGH! Jepp. Jeg hadde nok blitt en god huleboer!
5.7.11
Sjokoladetrollet!
Slik ser han altså ut. Og han har sjokolade mellom tærne! Det kreative hjørnet i bhg i dag altså.
4.7.11
3.7.11
Cursed aztec gold
Yarr! Se hva jeg fant på vikingfestivalen på Egge i Steinkjer i helga! Midt mellom sølv og bronse, smykker og brosjer plukker kjæresten fram denne til meg. Og mens jeg står der med den i handa og tenker noe i retning "Haha, ja dette var jo artig!" begynner selgeren å fortelle om da han jobbet på settet til den første Pirates of the Caribbean-filmen og tok med seg ca 120 mynter derifra da jobben var gjort. Visstnok selger de kun én mynt per festival, som en slags intern spøk. Han viste frem mobilbilder av Hogwarts-toget fra Harry Potter, mot en helt ekte greenscreen, for å vise meg at han jobbet med film, og midt oppi alt dette begynte jeg å legge merke til de sultne blikkene fra andre besøkende rundt meg...og så slo jeg til.
Jeg har googlet vettet av meg siden for å finne ut av hvor autentisk den egentlig er, en noe vanskelig jobb med tanke på at jeg ikke aner navnet på mennesket jeg kjøpte den av. Så langt har jeg i det minste funnet ut at den ligner veldig på myntene som faktisk ble brukt i filmen, men spesielt en detalj er avvikende: det som skal være to små beinbiter under haka til skallen.
Denne mynten er støpt i messing, og jeg vet for lite om den prosessen til å si noe om det kan oppstå avvik. Dette er jo ikke snakk om en av "hovedmyntene", men mest sannsynlig en skattemynt eller en backup for en skattemynt.
Han fortalte morsomme fakta som at de myntene Johnny Depp hadde var sprayet med gullspray, og at når apen hadde mynten var den av plast - ellers hadde de fått dyrevernere på nakken.
Konklusjonen så langt er vel at jeg er 99% sikker på at det han fortalte er sant, og at jeg faktisk er eier av en ordentlig, autentisk, ekte bit metall som på et eller annet vis ihvertfall har vært i en slags nærhet av Jack Sp...jeg mener Johnny Depp.
Eventuelt er det noen som har seg en god latter akkurat nå, og sier noe i retning "There's one born every minute...."
2.7.11
Abonner på:
Innlegg (Atom)