En oppdatering fra mitt interessante liv: Det er sommer, det er sol, og jeg har ferie. Forrige helg fikk jeg - endelig - se Ola'n min igjen, før lillesøster og jeg på mandag tok toget til Mosjøen, buss til Sandnessjøen og ferje til Bjørn. Har ikke vært i nord-norge på jeg vet ikke hvor mange år, så det var utrolig godt å komme dit igjen. Fikk være med og trekke opp line, vi fikk ei kveite på 10 kg! (7,5 kg. filét) Før vi dro ba pappa om ei kveite på 9,5 kg., så det passet jo bra. Men han var nok glad det ikke ble mer enn en, for det var jammen et styr å gjøre den til! Vi fikk også et par skater som ble kastet ut igjen, et par mindre kveiter og en steinbit. Jeg var også med ut en tur til, da fikk jeg en liten torsk, men den ble kastet ut igjen for det var visst nok torsk i frysern allerede. På samme turen fikk vi en liten uer (Lillesøster ropte: "Æ har fisk! ...men den e rar...!") og en liten sei, begge havnet på havet igjen. Sistnevnte var egentlig ment som mat til ei ørn som fløy rundt oss, men måsen jaget den vekk og stjal den.
Apropos måser, så kan jeg melde at det er store regionale forskjeller på hvordan måsen ter seg her i landet. Helgelands-måsen var en herlig opplevelse, de lå stille i vannet rundt båten og ventet på at noe skulle kastes ut, isteden for å hengi seg til hysterisk skriking som trønder-måsen ville ha gjort. Selv da vi kom i land og gjorde til fisken var de stille, og det selv om det var sikkert 20 måser i lufta over oss. Det var en befriende opplevelse.
En dag fikk vi besøk av mitt fadderbarn med familie, dvs søskenbarnet vårt og hans familie. Jeg hadde kjøpt såpebobler til dem i håp om å kjøpe meg litt tillit, men det var ikke nødvendig i det hele tatt. Jeg ble klatret på og lekt med, dratt hit og dit og opp og ned, og det var utrolig artig. Minsten på to år ville hele tiden ned og se på gravemaskinen som arbeidet nedenfor huset, og jeg kommer fortsatt ikke over hvor lenge han sto og lagde "brrr"-lyder da det kom en båt til kai. Herlige unger!
Vi var også en tur på "Storvalen", den store fjæra. Det virker ikke helt som at øyfolket forstår hvilken naturperle de sitter på, området har forfalt og grodd igjen veldig siden jeg var lita. Støvelen min lakk litt, og da jeg kom hjem var min hvite sokk blitt grønn... Men vi fant noen store, flotte krabbeskjold som vi tok med hjem.
Artig at det ble litt skikkelig ferie også! Så langt har jeg altså hatt en herlig sommer, og i morra flytter jeg tilbake på hybelen. Hvis noen vil jeg skal videresende post (eller kaste Teknisk Ukeblad) er det bare å si fra! :) Det ble altså ingen tur til køntrifestivalen i Seljord, men turen nordover kommer jeg til å leve leeeenge på.
Look! An undead monkey!
30.7.06
22.7.06
Pirates of the Caribbean - Dead Mans Chest (NB! spoiler...)
Jah...da var det gjort. Dro til Trondheim på torsdag for å date min kjære Jack Sparrow igjen, alt for lenge siden sist. Jeg gledet meg som en meg selv før en gratis omvisning på Nidar, puttet masse lakris dødningehoder i smågodtposen og kjente kriblingen i hele kroppen allerede før jeg var inne på kinoen. Vi led oss utålmodige gjennom endeløse minutter med reklame, før endelig - ENDELIG - tiden var kommet: nok en gang skulle Jack Sparrow blomstre som en alkoholisert (og maskulin) rose i sollyset, The Black Pearl skulle igjen spre frykt på de syv hav, Will skulle endelig ha fått sin Elizabeth. Desverre skjedde ingen av delene.
Filmen åpner ganske vakkert, med regnvær og Elizabeth som ensom brud på kne i restene av sitt ødelagte bryllup. Vi blir snart tatt med inn i den gamle kjente smia, og handlingen settes i gang med at Elizabeth og Will blir arresterte - fordi de hjalp Jack å rømme i den forrige filmen. Vi skjønner snart at vi har med en slemming å gjøre her altså, men desverre gjøres det alt for lite for å etablere den nye karakteren. Han representerer The East India Trading Company, og bringer forsåvidt et spennende nytt aspekt til den opprinnelige settingen, men desverre gjøres det ingen forsøk på å forklare den politiske betydningen av dette. Hvis man ikke har lest litt på forhånd er det mao ganske vanskelig å få grep på hva The East India Trading Company egentlig er, annet enn at sjefen helt klart er slem.
Det viser seg etterhvert at den slemme fyren kjenner til Jack Sparrow, og en mye modnere Orlando Bloom i Will Turnes skikkelse sendes ut for å finne ham og bringe tilbake kompasset hans, i bytte mot diverse fribrev. Han drar, og imens sitter Elizabeth i den samme cellen Jack Sparrow satt i, den gang han ble tatt til fange av Kommandant Norrington. Her skjer imidlertid noe merkverdig, og nå begynner ting å skje fort: Faren hennes frir henne fra fengselet og vil frakte henne til England igjen. De haster inn i en vogn, men blir snart stanset av en eller annen - helt klart en slem figur - dreper en eller annen. Dvs. den slemme fyrens håndlanger dreper en militær som har brev til kongen fra Guvernør Swann, det kan de tydeligvis ikke finne seg i. Men da de ser etter i vognen for å finne Elizabeth er hun - tadaa - borte!
Kjapt nå: Will leter etter Jack, Will finner Jack, Will blir lurt av Jack. Elizabeth kler seg ut som gutt, tar hyre på en båt, og greier å lure dem til å gå i havn i Tortuga. Her dukker også vår kjære Kommandant Norrington opp, bortsett fra at han ikke er kommandant lenger, men mer fordrukken lasaron. Jeg forstår fortsatt ikke hvor en ung pike på den tiden skal ha lært seg fekting hen (eller hvorfor), men det ender da opp med at Elizabeth må sverdfekte litt med eksen sin, og til slutt redder hun ham fra den herlig rasende mobben.
Dette var litt unødvendig. Så langt har vi forstått at filmens hovedmål er å finne nøklen som åpner kisten som inneholder Davy Jones bankende hjerte. Greit nok. Desverre involveres alt for mange folk i historien til at den blir særlig sofistikert, som sist. Jack Sparrow har solgt sjelen sin til Davy Jones for å få The Black Pearl opp av havdypet, og nå etter 13 år som kaptein vil Mr. Jones ha betalingen sin. Jack Sparrows agenda er derfor å finne hjertet for å kontrollere Jones, og hans grufulle havmonster Kraken. Will Turner vil finne hjertet for å ødelegge det, for å frigjøre sin far (Bootstrap Bill, for de som husker det) som han har funnet igjen som en av Davy Jones mannskap. Og så Norrington da. Han vil ha hjertet for å gi det til slemmingen, mot et eller annet fribrev og ære og rikdom. Pluss Elizabeth oppi alt dette, desperat søkende etter sin forsvunne Will. Og nevnte jeg de to stygge men akk så søte piratene (han med glassøyet og han andre)? De er i dette for egen vinnings skyld de også, men på en keitete og overflødig måte.
Kort oppsummert er det alt for mange folk med sin egen agenda, nye karakterer introduseres ikke skikkelig, den nye settingen forklares ikke skikkelig. Jack Sparrow reduseres til en komisk sidekick, mens det egentlig er Will Turner som driver filmen fremover. Orlando Bloom har jammen vokst på lerretet, man kan vel si at han endelig har blitt "cool". Elizabeths rolle er søt og sterk, men usannsynlig.
Pirates of the Caribbeans verden har gått fra å være vår verden som var litt fantastisk, til å bli en egen fantasiverden. De drar konseptet alt for langt, plutselig kan alt skje - jeg ventet nesten å se enhjøringer istedenfor hester foran vognene etter hvert. Det er synd, for jeg liker konseptet med at vår verden også kan være litt "magisk". Morsomt med referanser til den første filmen, de fikk til et par snedige grep med det, men heller ikke der skjønte de når det var nok. Som enkeltstående film er nok denne absolutt bra nok, men som oppfølger faller den desverre flat til jorden. Uttrykket "opp som en løve, ned som en skinnfell" har vel sjelden passet bedre.
Men, historien har driv. Jeg merker nesten ikke at tiden går, og slutten kom som et sjokk. Ikke bare fordi den i seg selv var sjokkerende, men den kom absolutt ikke verken forventet eller ønsket. Selv om jeg er skuffet over denne filmen legger de et bra grunnlag for den neste, som ligger an til å bli mye bedre.
Terningkast: 3
Here there be Monsters!
Filmen åpner ganske vakkert, med regnvær og Elizabeth som ensom brud på kne i restene av sitt ødelagte bryllup. Vi blir snart tatt med inn i den gamle kjente smia, og handlingen settes i gang med at Elizabeth og Will blir arresterte - fordi de hjalp Jack å rømme i den forrige filmen. Vi skjønner snart at vi har med en slemming å gjøre her altså, men desverre gjøres det alt for lite for å etablere den nye karakteren. Han representerer The East India Trading Company, og bringer forsåvidt et spennende nytt aspekt til den opprinnelige settingen, men desverre gjøres det ingen forsøk på å forklare den politiske betydningen av dette. Hvis man ikke har lest litt på forhånd er det mao ganske vanskelig å få grep på hva The East India Trading Company egentlig er, annet enn at sjefen helt klart er slem.
Det viser seg etterhvert at den slemme fyren kjenner til Jack Sparrow, og en mye modnere Orlando Bloom i Will Turnes skikkelse sendes ut for å finne ham og bringe tilbake kompasset hans, i bytte mot diverse fribrev. Han drar, og imens sitter Elizabeth i den samme cellen Jack Sparrow satt i, den gang han ble tatt til fange av Kommandant Norrington. Her skjer imidlertid noe merkverdig, og nå begynner ting å skje fort: Faren hennes frir henne fra fengselet og vil frakte henne til England igjen. De haster inn i en vogn, men blir snart stanset av en eller annen - helt klart en slem figur - dreper en eller annen. Dvs. den slemme fyrens håndlanger dreper en militær som har brev til kongen fra Guvernør Swann, det kan de tydeligvis ikke finne seg i. Men da de ser etter i vognen for å finne Elizabeth er hun - tadaa - borte!
Kjapt nå: Will leter etter Jack, Will finner Jack, Will blir lurt av Jack. Elizabeth kler seg ut som gutt, tar hyre på en båt, og greier å lure dem til å gå i havn i Tortuga. Her dukker også vår kjære Kommandant Norrington opp, bortsett fra at han ikke er kommandant lenger, men mer fordrukken lasaron. Jeg forstår fortsatt ikke hvor en ung pike på den tiden skal ha lært seg fekting hen (eller hvorfor), men det ender da opp med at Elizabeth må sverdfekte litt med eksen sin, og til slutt redder hun ham fra den herlig rasende mobben.
Dette var litt unødvendig. Så langt har vi forstått at filmens hovedmål er å finne nøklen som åpner kisten som inneholder Davy Jones bankende hjerte. Greit nok. Desverre involveres alt for mange folk i historien til at den blir særlig sofistikert, som sist. Jack Sparrow har solgt sjelen sin til Davy Jones for å få The Black Pearl opp av havdypet, og nå etter 13 år som kaptein vil Mr. Jones ha betalingen sin. Jack Sparrows agenda er derfor å finne hjertet for å kontrollere Jones, og hans grufulle havmonster Kraken. Will Turner vil finne hjertet for å ødelegge det, for å frigjøre sin far (Bootstrap Bill, for de som husker det) som han har funnet igjen som en av Davy Jones mannskap. Og så Norrington da. Han vil ha hjertet for å gi det til slemmingen, mot et eller annet fribrev og ære og rikdom. Pluss Elizabeth oppi alt dette, desperat søkende etter sin forsvunne Will. Og nevnte jeg de to stygge men akk så søte piratene (han med glassøyet og han andre)? De er i dette for egen vinnings skyld de også, men på en keitete og overflødig måte.
Kort oppsummert er det alt for mange folk med sin egen agenda, nye karakterer introduseres ikke skikkelig, den nye settingen forklares ikke skikkelig. Jack Sparrow reduseres til en komisk sidekick, mens det egentlig er Will Turner som driver filmen fremover. Orlando Bloom har jammen vokst på lerretet, man kan vel si at han endelig har blitt "cool". Elizabeths rolle er søt og sterk, men usannsynlig.
Pirates of the Caribbeans verden har gått fra å være vår verden som var litt fantastisk, til å bli en egen fantasiverden. De drar konseptet alt for langt, plutselig kan alt skje - jeg ventet nesten å se enhjøringer istedenfor hester foran vognene etter hvert. Det er synd, for jeg liker konseptet med at vår verden også kan være litt "magisk". Morsomt med referanser til den første filmen, de fikk til et par snedige grep med det, men heller ikke der skjønte de når det var nok. Som enkeltstående film er nok denne absolutt bra nok, men som oppfølger faller den desverre flat til jorden. Uttrykket "opp som en løve, ned som en skinnfell" har vel sjelden passet bedre.
Men, historien har driv. Jeg merker nesten ikke at tiden går, og slutten kom som et sjokk. Ikke bare fordi den i seg selv var sjokkerende, men den kom absolutt ikke verken forventet eller ønsket. Selv om jeg er skuffet over denne filmen legger de et bra grunnlag for den neste, som ligger an til å bli mye bedre.
Terningkast: 3
Here there be Monsters!
15.7.06
And now...commercials.
Vi lar humla suse, driter i det dårlige været, og later som det er sommer. Bare en uke med jobbing igjen! Wuhu! :D
Denne fyren fikk 5 kroner av meg, og så tok jeg bilde. Verdens fineste feriedag i Trondheim :)
HJEEEEELP BRUNSNEGLE! Run, Forest! Run!
HJEEEEELP TYRRANOSAURUS REX! Run, Forest! Run!
Tyrranosaurus Rex viste seg å være en kososaurus, så vi prøve å gi den is. Desverre var den mer fornøyd med å stå og skremme livskiten av samtlige femåringer på City Syd isteden.
Ålehns hadde kanskje tjent mer på å ha saLg ? HAHAHAHA!
JA, det er! - min fremtidige ektemann! Jeg har alltid villet hatt "Sparrow" som etternavn. (Eller "Depp" for den saks skyld)Over to you, Bob.
7.7.06
Kampene roer seg
Det viser seg at måsungene begynner å bli store nå, med det resultat at måseforeldrene bryr seg mindre og mindre om dem. Dette har nå blitt en sak for barnevernet.
Partene har inngått en midlertidig våpenhvile hva gleder forsvar av unger, men det er forsatt uenighet på enkelte punkter. Flygende Rotter sier i en pressemelding i dag at de tar avstand fra eventuelle utbrytere som ikke vil ta hensyn til avtalen.
En delegat fra VM(IM) sier til Nyhetene at organisasjonen er sliten, og vil trekke seg tilbake for å gjenoppta sine vanlige sysler, nemlig å være et samlingsorgan for diverse andre tulleorganisasjoner som f.eks. FrP, Frimerkesamlernes Landsforbund og Tekna.
Kampene har altså roet seg, men irritasjonsmomentet er der forsatt som en evig overhengende trussel. Eksperter spår at vi snart vil få se nye, uavhengige grupper ta form, og - man kunne sagt "fåglarna vet", men det gjør de jo ikke - ingen vet hva slags protestaksjoner som kan komme til å dukke opp fremover.
---
STILLE PROTEST
Det har kanskje gått mange hus forbi, den stille, men likevel nokså store protesten som foregår utenfor våre alles hjem i disse dager. Tusenvis av snegler og mark kryper i skrivende stund ut fra sine lune hjem, ut på tørr, solstekt asfalt for å dø. Det har desverre ikke lyktes Nyhetene å komme i kontakt med en levende representant, derfor vet vi desverre ikke mye om årsakene. Mye tyder på at det er en massedemonstrasjon som har slått feil, og istedenfor å protestere i samlet flokk kryper de ut på egen hånd uten tilstrekkelig informasjon, og er således overlatt til sin egen triste skjebne. Vi kommer tilbake med mer.
HAR DU TIPS I SAKEN? Ring 555-HOTNEWS eller skriv tipset på en lapp og legg den ved fontenen på Levangertorget.
---
Innomdalskorrespondent for Verdsomspennande Nyheiter (ny_heit_ er, tok du den?)
EMP.
Partene har inngått en midlertidig våpenhvile hva gleder forsvar av unger, men det er forsatt uenighet på enkelte punkter. Flygende Rotter sier i en pressemelding i dag at de tar avstand fra eventuelle utbrytere som ikke vil ta hensyn til avtalen.
En delegat fra VM(IM) sier til Nyhetene at organisasjonen er sliten, og vil trekke seg tilbake for å gjenoppta sine vanlige sysler, nemlig å være et samlingsorgan for diverse andre tulleorganisasjoner som f.eks. FrP, Frimerkesamlernes Landsforbund og Tekna.
Kampene har altså roet seg, men irritasjonsmomentet er der forsatt som en evig overhengende trussel. Eksperter spår at vi snart vil få se nye, uavhengige grupper ta form, og - man kunne sagt "fåglarna vet", men det gjør de jo ikke - ingen vet hva slags protestaksjoner som kan komme til å dukke opp fremover.
---
STILLE PROTEST
Det har kanskje gått mange hus forbi, den stille, men likevel nokså store protesten som foregår utenfor våre alles hjem i disse dager. Tusenvis av snegler og mark kryper i skrivende stund ut fra sine lune hjem, ut på tørr, solstekt asfalt for å dø. Det har desverre ikke lyktes Nyhetene å komme i kontakt med en levende representant, derfor vet vi desverre ikke mye om årsakene. Mye tyder på at det er en massedemonstrasjon som har slått feil, og istedenfor å protestere i samlet flokk kryper de ut på egen hånd uten tilstrekkelig informasjon, og er således overlatt til sin egen triste skjebne. Vi kommer tilbake med mer.
HAR DU TIPS I SAKEN? Ring 555-HOTNEWS eller skriv tipset på en lapp og legg den ved fontenen på Levangertorget.
---
Innomdalskorrespondent for Verdsomspennande Nyheiter (ny_heit_ er, tok du den?)
EMP.
5.7.06
Alvorlige tilstander
Foreningen VM(IM) (Verden for Mennesker (og Ikke for Måser)) ser med bekymring på den økende velviljen det offentlige viser måsen. Adressa melder i dag (les artikkelen her ) at måsen slett ikke er helsefarlig, og at folk bare må finne seg i at de finnes.
VM(IM) har etter denne uttalelsen gått ut og sagt at de vurderer sammenslåing med foreningen MNDSLDIBFM (Fint Med Duer Så Lenge De Ikke Blir For Mange), for å få til en felles front. Måsene har nå alliert seg med byduene, og gått sammen i i den landsomspennende organisasjonen kalt "Flygende Rotter". Prosessen vanskeliggjøres ved at medlemmene fra Flygende Rotter er svært vanskelige å få tak i, og det virker umulig å få kommentarer fra dem. Hakkingen og skitingen gjør det for øvrig relativt lett å forstå at gruppen er misfornøyd med situasjonen.
Forhandlingene pågår kontinuerlig, men avbrytes konstant da utbrytergrupper fra Flygende Rotter har gått inn i en slags geriljakrig, hvor de skiter ned statuer, stjeler mat og gjør annen ugagn. De har også klart å rekruttere enkelte småfugl, som brukes i spesielle terrorangrep hvor småfugl later som om de flyr i f.eks. vinduer og besvimer, og når da mennesker kommer for å ta vare på eller begrave dem flyr de opp med et veldig leven. Dette virker traumatisk på mennesker, spesielt barn. Måsene gjør til stadighet nytte av sitt stup-og-skrik angrep, mens duene stort sett satser på makt i antall og generell forvirring.
Vi kommer tilbake med mer.
VM(IM) har etter denne uttalelsen gått ut og sagt at de vurderer sammenslåing med foreningen MNDSLDIBFM (Fint Med Duer Så Lenge De Ikke Blir For Mange), for å få til en felles front. Måsene har nå alliert seg med byduene, og gått sammen i i den landsomspennende organisasjonen kalt "Flygende Rotter". Prosessen vanskeliggjøres ved at medlemmene fra Flygende Rotter er svært vanskelige å få tak i, og det virker umulig å få kommentarer fra dem. Hakkingen og skitingen gjør det for øvrig relativt lett å forstå at gruppen er misfornøyd med situasjonen.
Forhandlingene pågår kontinuerlig, men avbrytes konstant da utbrytergrupper fra Flygende Rotter har gått inn i en slags geriljakrig, hvor de skiter ned statuer, stjeler mat og gjør annen ugagn. De har også klart å rekruttere enkelte småfugl, som brukes i spesielle terrorangrep hvor småfugl later som om de flyr i f.eks. vinduer og besvimer, og når da mennesker kommer for å ta vare på eller begrave dem flyr de opp med et veldig leven. Dette virker traumatisk på mennesker, spesielt barn. Måsene gjør til stadighet nytte av sitt stup-og-skrik angrep, mens duene stort sett satser på makt i antall og generell forvirring.
Vi kommer tilbake med mer.
3.7.06
Hva er GREIA? I dag: Måsn
Måsn (eller "måke" som den kalles i enkelte MONGO deler av dette landet) er ufattelig irriterende. Den er stygg, den låter stygt, den flyr stygt. Men nå, endelig, etter lang, kostbar og søvnløs forskning, har en anonym forsker bosatt i Levanger kommet fram til følgende om måsen:
Måsen består i hovedsak av komponentene lyd, fjær og skit. Måsens urasjonelle oppførsel når den har reir, altså at den stuper etter, skriker og skiter på alt og alle enten de er i nærheten av reiret eller ikke, kan spores tilbake til tiden hvor alle skapninger kunne fly, og kunne nå reiret uansett hvor de befant seg. Derfor er forbipasserende 10 meter under bygningstaket hvor måsen har reiret sitt per instinkt en trussel for måsen. Her velger vi å skylde på evolusjonen.
Måsus Irritatus - Høyt henger den, og stygg er den.
Det andre, og kanskje mest irriterende trekket, er helårs. Overalt der det er måser finner man dette fenomenet, og endelig er det forklart. Det er fortsatt like forbasket irriterende, men nå vet vi ihverfall hvorfor. Fenomenet kan best beskrives slik: En måse ser en brødskalk i grøfta og begynner å skrike, tilkaller på denne måten en hel haug med andre måser, og ender opp i en salig slosskamp om den stakkars smulen.
Og nå, til forklaringen. Det har seg nemlig slik, at ur-måsen hadde et ypperlig syn. Den kunne se et fiskehode fra 3000 meter høyde, og stupe ned med en slik presisjon at fiskehodet ikke skjønte noen ting før det var i lufta og oppspist. Nå, derimot, har ikke måsen på langt nær så godt syn. Faktisk kan måsens syn best sammenlignes med synet til en kattunge som nettopp har åpnet øynene. Problemet er, at det vet ikke måsen. Det er en kjent sak at jo lenger unna (eller over) man er en ting jo mindre ser den ut. Så når måsen ser en brødskalk fra 30-40 m. høyde tror den at den lille tingen er mye lenger unna (måsen har forresten også problemer med høydemåleren) og derfor at den er mye større! Derfor er det at måsen roper på hele slekta, den tror faktisk at den lille brødskalken egentlig er på størrelse med en medium damesykkel og derfor - bokstavelig talt - kan brødfø hele slekta. Skuffelsen er selvfølgelig like stor hver gang de kommer på nært hold og ser hvor liten skalken egentlig er, men da er det jo også selvfølgelig for sent.
Hettemaasus irritatus - Ikke fullt så stygg, men like irriterende
Studien konkluderer med at måsen er et offer for uforklarlige mutasjoner og isolering av enkelte gener gjennom evolusjonen, og det burde således vært fellingstillatelse på 80% av bestanden.
Kanskje de best illustrerte måkene noen sinne.
Forskeren vil nå trekke seg tilbake for å starte studien "Hvorfor kryper marker opp på veiennår det regner". Vi ønsker henne lykke til.
Måsen består i hovedsak av komponentene lyd, fjær og skit. Måsens urasjonelle oppførsel når den har reir, altså at den stuper etter, skriker og skiter på alt og alle enten de er i nærheten av reiret eller ikke, kan spores tilbake til tiden hvor alle skapninger kunne fly, og kunne nå reiret uansett hvor de befant seg. Derfor er forbipasserende 10 meter under bygningstaket hvor måsen har reiret sitt per instinkt en trussel for måsen. Her velger vi å skylde på evolusjonen.
Måsus Irritatus - Høyt henger den, og stygg er den.
Det andre, og kanskje mest irriterende trekket, er helårs. Overalt der det er måser finner man dette fenomenet, og endelig er det forklart. Det er fortsatt like forbasket irriterende, men nå vet vi ihverfall hvorfor. Fenomenet kan best beskrives slik: En måse ser en brødskalk i grøfta og begynner å skrike, tilkaller på denne måten en hel haug med andre måser, og ender opp i en salig slosskamp om den stakkars smulen.
Og nå, til forklaringen. Det har seg nemlig slik, at ur-måsen hadde et ypperlig syn. Den kunne se et fiskehode fra 3000 meter høyde, og stupe ned med en slik presisjon at fiskehodet ikke skjønte noen ting før det var i lufta og oppspist. Nå, derimot, har ikke måsen på langt nær så godt syn. Faktisk kan måsens syn best sammenlignes med synet til en kattunge som nettopp har åpnet øynene. Problemet er, at det vet ikke måsen. Det er en kjent sak at jo lenger unna (eller over) man er en ting jo mindre ser den ut. Så når måsen ser en brødskalk fra 30-40 m. høyde tror den at den lille tingen er mye lenger unna (måsen har forresten også problemer med høydemåleren) og derfor at den er mye større! Derfor er det at måsen roper på hele slekta, den tror faktisk at den lille brødskalken egentlig er på størrelse med en medium damesykkel og derfor - bokstavelig talt - kan brødfø hele slekta. Skuffelsen er selvfølgelig like stor hver gang de kommer på nært hold og ser hvor liten skalken egentlig er, men da er det jo også selvfølgelig for sent.
Hettemaasus irritatus - Ikke fullt så stygg, men like irriterende
Studien konkluderer med at måsen er et offer for uforklarlige mutasjoner og isolering av enkelte gener gjennom evolusjonen, og det burde således vært fellingstillatelse på 80% av bestanden.
Kanskje de best illustrerte måkene noen sinne.
Forskeren vil nå trekke seg tilbake for å starte studien "Hvorfor kryper marker opp på veiennår det regner". Vi ønsker henne lykke til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)