"Æ ska dræp dæ!"

"Derran bør bankes..."

Tomme trusler sagt i affekt, eller ord som bør taes på alvor?

En representant for firmaet som selger armbånd til inntekt for Utøya har mottatt drapstrusler. Når journalisten spør om han har anmeldt forholdene svarer han

"Hvorfor skal jeg det? Dette er jo bare mennesker som sitter i stua og er rasende." (adressa.no).

Vil vi ha det sånn? Ytringsfriheten gir deg som menneske en rett til å mene hva du vil og være sint på den du vil - men er dette unntaket som bekrefter regelen? Trusler om vold og i noen tilfeller også drap, sagt i affekt av mennesker jeg antar enten sliter med agressjons- og/eller kommunikasjonsproblemer, eller i beste fall har særdeles dårlig impulskontroll.

Det er nemlig normalt å ha ganske ekstreme, spontane tanker om ting vi opplever eller leser om, men de fleste av oss har innebygde sperrer som slår inn i løpet av brøkdelen av et sekund. Hele prosessen trenger ikke vare mer enn noen sekunder,- si at tantebarnet ditt nettopp har slått deg i ansiktet og løpt leende vekk, og du tenker at du skulle ønske du kunne hive hele ungen på havet - nei huff! Det mente jeg ikke... etterfulgt av dårlig samvittighet av varierende intensitet og lengde. Dette er helt normalt (selv om det ikke føles så bra alltid), og denne "Nei huff"-tanken er et sunnhetstegn, hjernen din fungerer sånn som den skal. Når denne prosessen derimot tar flere minutter, og involverer at man faktisk uttaler seg høyt om saken til et ganske fremmed menneske, da må man begynne å lure. Det er jo ikke uvanlig å uttale seg i noe ekstreme ordelag når man er i affekt, men både hjemme og i media er det ganske vanlig å se at unnskyldningene kommer timelig raskt tross alt.

Men hva skjer når vi leser en sak på nett, enten det dreier seg om armbånd eller fanatiske kristne fra USA - til tross for at vi helt klart føler oss fornærmet og tråkket på - hva er det som legitimerer trusler om drap og juling?

Vi har nettopp vært vitne til hva som kan skje når et menneske får fred til å kreere sin egen virkelighet via konspirasjonsteorier, omdefinering av begreper og kreativ argumentasjon med store ord. Han har brukt år på å skape årsakssammenhenger som ikke er der, og hans prosjekt har dreid seg om det han har sett på som opplysning, ikke dialog og meningsutveksling.

På et tidspunkt må vi bestemme oss. Skal vi ødelegge oss selv, eller skal vi ta oss selv tilbake - ordene vi bruker, stedene vi besøker, bøkene vi leser. Skal vi virkelig bestemme at det er greit å komme med drapstrusler uten at det skal få noen følger? Ytringsfriheten er et fint flagg, hvis det ikke er vind så kveles vi - men er det for mye vind, hvis alt er lov og ingenting skal reageres på - så rives det i filler.

Mitt forslag er å ta alt på alvor, selv når det er veldig tydelig at trusselen er fremsagt i affekt - til og med ens egne bekjente i facebook. "Dem skulla hatt juling!" kan kanskje besvares med saklige argumenter om hvorfor dette er en dårlig løsning? Det er faktisk en ganske artig lek, å "lure" folk til å ha en saklig samtale når de helst bare vil stå og banke klubba si i nærmeste stein.


Hvis ikke dette går gjennom frister det kanskje med en anmeldelse? Vi nordmenn har alltid forstått når det har kokt ned til penger.

Ellers kan du lese denne: Når språk baner vei for massemord (DB.)

Tillegg: Demokraten-topp snakket om å drepe statsråder (VG)