Døden og livet

Det har vært noen tunge dager siden fredag klokka halv fire. Jeg husker ikke om vi så på TV akkurat da eller hvordan jeg først fikk høre det, men da vi slo på TVen og nyhetene om eksplosjonen i Oslo ble rullet opp satt jeg bare og gapte, uten å egentlig forstå så mye. Hva er det som skjer? Skjer dette egentlig i det hele tatt?

Det gjorde det jo.

Og så kom meldingene fra Utøya...

Jeg har takket Gud så mange ganger for at ingen jeg kjenner eller er glad i er rammet av noen av disse hendelsene, og er også veldig takknemlig for at jeg greier å finne noe å takke Gud for oppi alt dette. Selv om jeg ikke er verken rammet eller praktisk involvert må jeg si at empatisenteret mitt har gått på høygir de siste dagene. Det er slitsomt, men tårene mine hjelper meg, det har vært så vondt å være vitne til - via media - alt som har skjedd. Men heldigvis greier jeg å huske at selv om jeg føler sorg så er det ikke min sorg.

Klemmene som har blitt gitt og som jeg har fått de siste dagene har vært ekstra varme. Å ta bussen gjennom Trondheim sentrum og vite at de aller fleste menneskene jeg så med stor sannsynlighet tenkte på det samme som meg var utrolig sterkt. Samlingen i sentrum mandag kveld var så god å være med på, særlig da Martin Engen gråtkvalt sa at det vi kunne gjøre nå, var å håpe og be.

Mine bønner går til Gud. De inneholder så mange hvorfor, men også mange takksigelser.

Tårene mine gjør at jeg ikke glemmer. Bønnene mine gjør at jeg ikke glemmer. Sorgen vi deler gjør at vi ikke glemmer.

Jeg for min del vet ikke om jeg egentlig har blitt så mye mer nasjonalistisk eller patriotisk av dette, som det kan se ut som en del har blitt. Jeg har mer fått øynene opp for menneskene rundt meg, menneskene som bor i landet mitt. Jeg må si, at hvis det kan komme noe positivt ut av dette, så må det være at vi som befolkning virker å ha blitt mer menneskelige. Ja, vi har følelser, kanskje vi kan kvitte oss med stempelet vi har fått hvor vi omtales som et "kaldt folkeslag". Vi må holde fast på dette varme som har dukket opp mellom oss, dette som gjør at vi ser hverandre.

VG sier "Hold hender". Jeg sier IKKE SLIPP!