Hvordan

sier man noe til noen man ikke kan snakke med? Og, strengt tatt, ikke egentlig vil snakke med? Når gamle skjeletter skramler ut av skapet, og man kjenner at man har noe uoppgjort med et menneske man ikke lenger kjenner? Jeg tror ikke på tankeoverføring eller å sende "vibrasjoner" eller "energi" ut i verdensrommet. Så kanskje løsningen er den samme som sist jeg møtte et menneske jeg følte meg sveket av; jeg lot som om jeg ikke så ham, gikk med hevet hode - og triumferte da dette mennesket krøp unna med halen mellom bena, antakelig for å fortelle sine venner at "Jeg så at hun så meg, men hun sa ikke noe!". Det er ikke ondskap, det er en forsvarsteknikk. Og for å være helt ærlig - det var fortjent.