Dagbladet skriver i dag om Afghanerne som
sultestreiker på 20 dagen nå. Det er en såpass alvorlig sak at jeg synes det er verdt å snakke om.
For det første må jeg bare si at jeg støtter det de gjør, og skammer meg over å være nordmann i denne sammenhengen. Såvidt jeg kan forstå sultestreiker de ikke for å få permanent oppholdstillatelse, men om å få bli her til ting roer seg ned og det er trygt for dem å reise hjem. Jeg tror mange ville blitt overrasket over hvor mange flyktninger som faktisk ønsker å reise hjem til sitt eget land! Det finnes nok dem som utnytter systemet, men råtne epler finnes alltid. Jeg fikk også litt hakeslepp da jeg leste at norske myndigheter vil sende alle disse flyktningene til Kabul, selv om det ikke er hjemstedet deres. I et land med så mye interne problemer vil det for mange være jevngodt med selvmord å dra til et sted som ikke er deres trygge hjemsted. Det er som om Norge skulle ha vært i borgerkrig, og alle nordmenn på flukt hadde blitt sendt til Oslo, uansett hvilken side de står på. Det er forresten en annen sak, at problemene i midtøsten ikke handler om å "velge side". Konfliktene stammer ofte flere hundre år bakover i tid, og det er folkeslag mot folkeslag, religion mot religion, og grener innen samme religion mot hverandre.
Ellers tror jeg mye av de norske fordommene bunner i uvitenhet, redsel og mangel på sympati, empati og medmenneskelighet. Jeg blir til stadighet overrasket over måten folk distanserer seg fra elendighet, og det virker som om de mister evnen til å se at det faktisk er
mennesker det handler om. Tallene blir så store, konfliktene så infløkte og vanskelige, inntrykkende så mange at vi blir helt bedøvde. Men den jevne nordmann greier ikke å nedlate seg til å kjøpe en varm kaffe til en uteligger en gang.
Jeg så en mann i Trondheim gi penger til en tigger med utenlandsk utseende som satt på bakken med en kopp. Hele tiden mens han lette fram penger sa han "Du vet at dette ikke er rett? Du vet at dette ikke er riktig?" Jeg lurer på hva den mannen egentlig tenkte. Men han gav i alle fall penger. Jeg tror folk tror at alkoholikere og andre er "fattige" per valg. Men jeg har selv stått med en gråtende alkoholiker og sagt "Dette går bra. Du greier dette!" og hørt hvor hult det høres. Hva skal man da si til et menneske som frykter for sitt eget liv hvis han/hun blir sendt tilbake til hjemstedet sitt?
Kanskje litt av grunnen til at folk blir så provosert av denne sultestreiken er at vi ikke tåler bildene. Det er våre folkevalgte som er grunnen til det som nå skjer. Vi vil ikke se det, vi vil ikke vite det. Jeg lurer på hva som skjer dersom de sultstreikende begynner å dø. Vil vi få opp øynene da? Vil vi se at dette kunne vært oss? Sønnen din? Moren din? Har vi glemt 2. verdenskrig allerede? Det er faktisk bare 50 år siden vi flyktet over grensen til Sverige.
Det er mye likegyldighet i dette landet. Så mye vi velger å lukke øynene for. Så mange kamper vi velger å ikke delta i. Så mange mennesker som dør mens nordmenn streiker for bedre lønn...