hodet mitt

lever sitt eget liv, spesielt om natten. I natt nesten litt for mye. Jeg bråvåkna i femtida fordi en grønn banshe (hylende heks eller noe sånt) prøvde å ta meg, avslutningen på en bisarr drøm om en gjeng merkelige vesner som skulle overvinnes av meg og vennegjengen min - bare at når vi vant over dem ble vi de vesnene selv (bare snille). Feks var det ei som ble en "Torino" (ja jeg vet at det er en by...), altså en edderkoppkvinne, og en som ble en slags grønn rustning-mann og annet forskjellig. Så kom vi inn i det rommet da, og der sto det en grønn skapning som så vannvittig ond ut og holdt en slags nissesjel fanget, og så så den oss og da begynte den å hyle, mens den gliste noe infernalsk. Så strakte jeg ut hånden mot den og ropte et eller annet, men da tok den tak i meg og dro meg inntil seg og DA bråvåkna jeg og fikk ikke sove igjen på en time. Drama drama drama! Det som er kjipest med sånne drømmer er jo at de er så himla usannsynlige, og jeg _vet_ det i drømmen, men så blir jeg så redd likevel! Irriterende. Da jeg endelig sovna igjen hadde jeg en annen minst like skremmende (musical)drøm om at jeg var gravid og var på jakt etter amme-BH. De grønne monstrene kan jeg ikke forklare, men i går satt jeg og lillesøster og frustrerte over tenåringsgraviditeter (hvordan får de det til? skjønner de ikke konseptet med prevansjon?) så den drømmen kommer sikkert derfra. Skremmende like fullt.

Men dagens tanke har ikke noe med drømmer å gjøre. I går så jeg dokumentaren "Tilbake til bølgen" om to norske familier som dro tilbake til feriestedene de var på da de ble truffet og nesten drept av tsunamien for et år siden. Jeg fikk noen ettertanker. I det siste har det vært mye snakk om "tsunamiofrene" som kom hjem til Norge, at de sliter mye psykisk, er sykemeldte og tre har til og med tatt selvmord. Det er jo forferdelig. Men det som er _grusomt_ er at vi har sååå stor forståelse og medfølelse med disse menneskene - hvilket i seg selv er en god ting -, men det står ikke i forhold til andre menneskers skjebner og den medfølelsen vi har med dem! Feks forventer vi glatt at en ungdom som har opplevd krig og sult, sett sin egen familie blitt skutt og drept og levd i panikk skal slå seg til ro og bli en normal, rolig ungdom i våre asylmottak. Jeg begynner å lure på om det er noe i å ha en mer restriktiv innvandringspolitikk. Rett og slett for å bekytte oss selv, fordi vi ikke har apparat til å ta imot de som kommer. Det er ikke slik at alle asylsøkere vil ende opp som trygdesnyltere, tvert imot tør jeg påstå at de fleste blir tvunget inn i det fordi de rett og slett ikke får jobb! Men hvem kan vel skylde på oss, jeg fikk selv en kommentar fra en pasient da jeg jobbet på Sykehuset Levanger om "Hain legen der, han e itj norsk, e han nå flink da?". Jeg måtte svare at vi får stole på sykehusets systemer og krav og gå ut fra at han var kvalifisert nok til å få stillingen. Ingen vil jo ha dem her! Ingen stoler på dem! Det norske folk er flinke til å ta vare på sine nærmeste. Hvilket betyr sin egen familie, ikke inkludert søsken, besteforeldre, onkler, tanker og søskenbarn, og slett ikke naboen. Jeg tror vi må revurdere definisjonen på "nærmeste". Jeg tror mange har problemer med å se at også naboen deres er et menneske, med behov og følelser. Hvis vi ikke ser det, hvordan kan man da se at mennesker med annen hudfarge er det? Jeg så en reportasje (og det gjør vondt at jeg ikke husker hvor den var fra) om hele landsbyer oppe i fjellet uten telt, tepper og klær til å beskytte seg mot kulden som kan krype helt ned i 20 minus. Mennene i den landsbyen farger skjegget sitt oransje! Men de fikk hjelp likevel! Heldigvis finnes det noen som ser menneskene, som ser de "søte" sultne barna som noe annet enn en turistattraksjon. På det tvprogrammet i går var det en av dem som sa at for oss rike er selv det å gi nødhjelp en egoistisk handling, fordi vi får selv noe ut av det. Vi får møte mange spennende folk og får mange rike opplevelser. For noen går det så langt som at de kjøper seg samvittighet, den hundrelappen de gav til tsunamiofrene i fjor vil holde dem godt fornøyde med seg selv i lange tider fremover. Vi vet ikke hvor godt vi har det.

Gadd noen å lese alt det der? Hovedpoenget mitt er i alle fall: Vi må lære oss å se alle folk som mennesker. Vi må lære oss at det ikke bare er rike skandinaviere som har følelser. Vi må lære oss at det ikke bare er de med lys hudfarge som blir preget av det de opplever.

Fint julebudskap, ikke sant? Folk lærer best når de blir provosert, når noen tør å si at "DU er IGNORANT!" feks. Da blir man tvunget til å ta et oppgjør med seg selv, sine forestillinger og fordommer. Noe vi bør gjøre hver dag, og de som ikke vil takke Gud kan bare nøye seg med å være takknemlige, for vi er jammen meg heldige.

Jeg har masse mer jeg kunne ha sagt her men da er jeg redd ingen gidder å lese det:) Så dagens tanke ble lang og stor, men rett fra levra. Her kan du lese mer, og kanskje gi litt av din overflod.

Kirkens Nødhjelp
Plan Norge
Redd Barna
UNICEF
Children At Risk Foundation
SOS Barnebyer
Oversikt over humanitære oragnisasjoner i Norge

Gi en julegave til noen som virkelig trenger det!