Fallet

Ja, som dere så i forrige innlegg har jeg altså gjennomgått vinterens første tryn på isen, her er hele historien i detalj:

Jeg varpå vei til jobb om morgenen sant, og bare "Jada det er glatt men det går bra" hele veien ned til byen, og SÅ ca 50 meter fra jobb - da mister jeg fotfestet. Jeg rekker akkurat å tenke "Å dritt nå faller jeg" (for jeg falt ganske...sakte) før jeg liksom bare falt sammen - bakover mind you - AKKOMPAGNERT av en dame og TRE MENN som HYLTE og kom løpende mot meg... Jeg lå der i ett sekund og bare tenkte "...dritt..." før jeg kavet meg - smilende - opp og småpratet litt om at hahaha ja jammen er det glatt og neida jeg slo meg ikke (joda) og ja jeg er enig jeg bør anmelde gårdeieren som ikke har strødd og hahaha og jada og neidaså og så gikk jeg bare.

Fikk plaster på jobb (det ble litt drama da jeg fiska fram førstehjelpsskrinet vårt, hvor vi har plaster) og syntes synd på meg selv en GOD stund egentlig.

På den andre siden har jeg oppdaget en ting ny ting kroppen min kan: reparere seg selv! For da jeg dempet støtet med hendene mine fikk jeg ei ganske grei flenge på venstrehanda, men så la jeg bare den løse huden over såret og ta-da i dag er det nesten grodd! JEG ER MITT EGET PLASTER! liksom! Og det er jo temmelig fantastisk med tanke på at jeg a) får blåmerker hvis noen ser litt hardt på meg b) ting aldri gror og når det gjør det får jeg -alltid- arr (og c) jeg har sykt lav smerteterskel men det er jo ikke helt relevant her da).

Ellers: hurra for meg som ALDRI kommer meg i seng i tide...suuukk....god natt.