Noen ganger går livet sånn i dur at man snubler skikkelig når det dukker opp skurr og alt slår over i moll. Jeg for eksempel, jeg hadde det ganske sånn rett før helga. Livet durte på og så pang! Plutselig lå det en halvdød grevling på E6. Jeg hosta litt, så reiste den seg og tusla svimmel og forslått inn i skogen. Bilen hadde kjørt for lenge siden. Politimannen på øret var hyggelig, viltnemndsmannen jeg fikk nummeret til var alvorlig og spilte ikke med på mine sprell for å lokke ham utover for en stakkars grevling. Men han kom likevel, og det var en skikkelig jeger som kom, jeg så på ham lenge mens han gikk tråkket i småskogen mellom veien og vannet. Frem og tilbake. Han fant ikke grevlingen, men de tåler en støyt, mente han. Kanskje den bare fikk en skrall? Litt svimmel og en brukket negl? Hvem vet? Ihvertfall ikke sjåføren bak udåden, som kjørte så fort videre. Så kjørte jegeren sin vei, og jeg hosta fremdeles. En bil i hodet må vel sies å være mer enn litt skurr i livet, men kanskje grevlingen lever livets glade dager i skogen etter å på mystisk vis ha projisert bilskrallen over på meg? Utover fredags formiddagen bredte det seg en umiskjennelig følelse av noe kjent i kroppen, og kroppen sa nei, nei, nei....neida. Neida, sa den, og så durte jeg på likevel. Så nå har jeg ligget med grevlingskrall i skallen og febertokter siden fredagskvelden, tenk hele helga forsvant. Nå har den heldigvis sluppet taket, feberen altså, og det sitter bare skurr og host igjen.
Så her sitter jeg og spiser Lackerol Salvi med advarsel om at "Överdriven konsumtion/brug kan ha laxerande verkan/virke afførende." og det bør man jo helst ta på alvor når det står på så mange språk - men som lærer og mandag morgen stadig nærmere har jeg virkelig bruk for noe som "Makes people talk".